I tropiske strøk er bluewater hunting et velkjent begrep. Blåfargen er den siste fargen som forsvinner i dypet, i motsetning til i våre farvann, der grønnfargen forsvinner sist.
Bluewater hunting betyr jakt på pelagisk fisk i de frie vannmasser. Ofte lokkes tunfisk og sverdfisk opp med åte, og man jakter så på fisken som har samlet seg. Andre ganger oppsøkes fiskestimer etter først å ha observert hvor sjøfulgen samles. Deretter ser man etter de store byttefiskene som jakter på stimen av småfisk.
Av Simen Wilberg
I vårt farvann oppleves sjøen ofte som svart og mørk fra overflaten. Et nytt konsept her hos oss er derfor «blackwater-hunting», som betyr UV-jakt i åpent farvann, ofte langt fra øyer, holmer, skjær og fastland.
Langs kysten vår finnes et hav av gode fiskeplasser, og noen av de beste fiskeplassene har lenge vært grunner helt i den ytre skjærgården. Før i tiden gikk kunnskapen om de gode fiskeplassene i arv gjennom mange generasjoner. Før ekkolodd og GPS, fant man disse grunnene ved å ta såkalte «me». Som sangen til Salhuskvintetten: «Når me har fudne me, slepp me ilesteinen ne, hive pilken ut og tar ein fiskarlåt»!
Det er ingen grunn til at ikke også erfarne undervannsjegere kan jakte på slike spennende grunner og skaller. Da gjelder det å planlegge godt, og ta forskjellige hensyn. Det første er om været er godt nok. Små dønninger og vindbølger kan være problematisk. Det er fullt mulig å bli sjøsyk når man ligger i sjøen når dønningene jobber med kroppen din. Videre er det ofte sterk strøm i den ytre skjærgården. Her er det Norskestrømmen som går nordover vi oftest vil merke.
Nå som kunnskapen om de gamle «me» (overettmerker i landskapet) mer eller mindre er gått i glemmeboken, er det en stor fordel med GPS og ekkolodd. Når man først har funnet fiskeplassen, bør man ankre opp for å ha et referansepunkt under dykkingen. Dreggen/ankeret bør være tung og stor, med langt ankertau (cirka tre ganger dybden) og det bør alltid være en båtkyndig person til enhver tid i båten, samtidig dykkere er i sjøen. Skulle ankeret løsne og båten drive vekk, vil man være helt hjelpesløs.
Videre kan man slippe ned flere lodd med line fra markeringsbøyer. Å dykke ned langs en line gir mental trygghet, fremfor å bare dykke tilfeldig rundt og håpe at man til slutt skimter bunn. Videre kan man etter dykket holde seg fast i en slik bøye og hvile uten at man trenger å bekymre seg for å drive bort fra stedet.
En annen måte å dykke slike steder er å la båten kjøre rundt i området uten å være oppankret. Man må likevel ankre opp en dykkeflåte på stedet som en basestasjon og referansepunkt. Dykkerne slippes ut i kanten av grunna og lar seg drive over den, mens dykkingen pågår.
Alle som har lang erfaring med båter og motorer, vet at muligheten for motortrøbbel lett kan skje. Så hva skal man gjøre dersom føreren driver avsted i en båt som ikke lar seg starte, mens de andre ligger i sjøen flere nautiske mil fra land? Kanskje det er kveld og det begynner å mørkne? Eller væromslag med tåke?
Med god planlegging, har alle på forhånd avtalt hva de skal gjøre hvis det uforutsatte faktisk skjer. Den oppankrede flåten (ikke bøye), må være ekstra stor for ikke å bli dratt ned i strømmen, og inneholde radarreflektor, ykter og vanntett beholder der mobiltelefon er oppbevart. Dykkerne må selvsagt kunne oppgi sin eksakte posisjon, dersom det blir behov for å ekstern hjelp. Et tips til ekstra sikkerhet kan være å ha med en håndholdt og vanntett vhf radio.
Redningsselskapets mobilapp «RS SafeTrx» viser til enhver tid nøyaktig posisjon og kart over nærområdet og har mye nyttig funksjonalitet. Les mer om RS SafeTrx og andre relevante apper i denne bloggartikkelen.
NYTTIGE VERKTØY OG LINKER
Lyren trives godt på havet
Roy Kristiansen og Marius Beyer med fangst fra Breidflua
Gregor gjør seg klar for jakt på Okseflua
Jon Andreas Bygstad på åpent hav vest for Strøno. Foto: Kyrre Flotve
Ned i mørket
Med et godt ekkolodd finner du fiskestimene, kanskje og de store fiskene.
Hurtigruta passerer
Lyr fra flatt hav